Alt handler om det samme

Det er litt rart egentlig. Jo mer jeg lærer om hest, ridning og saltilpassing, desto mer ser jeg at nesten alt henger sammen.

Jeg startet med å lære om saler. Etter hvert ble jeg nysgjerrig på hvordan hesten beveger seg. Det førte meg videre inn i biomekanikk og klassisk dressur. Og plutselig slo det meg at alt egentlig handler om én ting.

Balanse.

En hest prøver hele tiden å finne den enkleste og mest effektive måten å bruke kroppen sin på. Er salen i ubalanse, må hesten kompensere. Sitter rytteren skjevt, gjør den det samme.

Når balansen blir borte, prøver hesten å finne en annen måte å løse oppgaven på. Noen ganger ser vi det som motstand. Andre ganger viser det seg som spenning eller usikkerhet.

Vi påvirker hesten hele tiden, enten vi er klar over det eller ikke. Hvordan vi gjør det, og hvorfor timing ofte er viktigere enn styrke, er et tema jeg har lyst til å skrive mer om en annen gang. Det fortjener egentlig sin egen blogg. 😊

 

Det samme gjelder når jeg tilpasser saler. Mange tenker at en sal enten passer eller ikke passer, og jeg skulle ønske det var så enkelt. En sal kan ha riktig bomvidde, men likevel tippe litt fram, litt bak eller vri seg en anelse. Noen ganger snakker vi om bare noen få millimeter, men de millimeterne kan være nok til at hesten begynner å kompensere i bevegelsene sine.

Derfor ser jeg aldri bare på salen. Jeg ser på hesten, på rytteren og på hvordan de fungerer sammen. De tre henger nemlig alltid sammen.

Jo mer jeg lærer om klassisk dressur, desto mer fascinerer det meg. Jeg trodde lenge det handlet om å lære flest mulig øvelser, men etter hvert har jeg begynt å se at øvelsene egentlig bare er verktøy. Målet er ikke å lære hesten flest mulig ting. Målet er å hjelpe den til å bruke kroppen sin slik den er skapt for. Når den finner balansen sin, blir bevegelsene lettere, kroppen sterkere, og både hest og rytter får et samspill som fungerer bedre, og kjennes bedre.

Når man tenker over det, er det egentlig ganske logisk.

Så var det en annen tanke som traff meg.

Kanskje gjelder dette oss også?

Jeg har tenkt at løsningen var å gjøre mer. Jobbe mer. Lære mer. Prøve litt hardere. Men kanskje er ikke det alltid svaret. Kanskje er stress bare kroppens måte å fortelle oss at vi har kommet ut av balanse. Når vi alltid har dårlig tid, eller går rundt med følelsen av at vi aldri strekker til, begynner vi også å kompensere – akkurat som hestene gjør.

Og kanskje er det nettopp derfor dette er blitt så interessant for meg.

Folk tror kanskje at jeg jobber med saler. Det gjør jeg jo, selvfølgelig. Men egentlig føler jeg at jeg jobber med noe helt annet.

Jeg prøver å forstå hvordan hesten beveger seg, hvordan rytteren påvirker den, og hva som skal til for at de to virkelig skal fungere godt sammen.

Noen ganger er løsningen en annen sal. Andre ganger en annen gjord. Noen ganger handler det om hvordan rytteren sitter, eller hvordan vi bruker kroppen og hendene våre. Og av og til handler det rett og slett om å stoppe opp litt, senke skuldrene og prøve å forstå hvorfor noe skjer, i stedet for å lete etter en rask løsning.

Jeg lærer noe nytt i møte med hver eneste hest. Det har gjort meg mer ydmyk – og mye mer nysgjerrig. Jo mer jeg lærer, desto mindre tror jeg på raske løsninger, og desto mer tror jeg på å forstå sammenhengene.

Hesten er ikke et middel for at vi skal nå målene våre. Den er en partner. Et levende individ som fortjener at vi prøver å forstå den, før vi forventer at den skal forstå oss.

Jeg tror på at når balansen blir riktig, faller utrolig mye annet på plass.

Hos hesten. Hos rytteren. Og kanskje litt hos oss selv også. ❤️

Klem, Renate